Tanker ved en barneseng

Det er kveld, jeg står ved sengen til den lille gutten min.
Jeg ser undrende,- har du sovnet alt, sovnet før jeg rakk inn å be kveldsbønn med deg -
og si godnatt?

Det er bare en liten stund siden du ropte :
"Kom inn til meg mamma, det er noe jeg vil si deg".
Stemmen min var vel litt trøtt, litt hard da jeg svarte:
"Ja da, vent litt, - jeg må rydde etter deg først".

Det lå leker, bøker og klær overalt. Jeg ryddet og sa:
"Se nå er jeg ferdig, - nå kommer jeg til deg".
Da svarte du ikke, nei for du sov.

Jeg blir så liten, så fattig og veik, der jeg står ved lille sengen din.
Du trodde vel det nå, at mamma svek deg.
Hvorfor gikk jeg ikke med det samme du ropte?
Jeg kunne vel ryddet etterpå, da du hadde sovnet. Nå får jeg ikke vite
hva det var du ville si. Var du sorgfull for noe, ...eller glad?
Skulle du fortelle om den vesle døde fuglen du fant på veien, ...eller
hvor katten gikk hen da du slapp ham ut i sta?
Skulle jeg fortelle om engler, om himmelen, ...eller om stjernen som
tindret så klart?
Jeg får ikke vite det nå, du sover.

Snart er du stor, blir voksen, drar ut. - Da trenger du ikke lenger rope
på mamma. Du er ikke lengre min vesle gutt, ...jeg vet vel knapt hvor
du drar, her jeg sitter alene i stua. Den er ryddig og fin nå.
Det ligger ikke lenger leker og slenger.

Da tenker jeg: Hvorfor maste jeg slik ?
Hvorfor hadde jeg så liten tid ?

Hva gjorde vel rotet mot det å kjenne to barnearmer om halsen min,
og en munn så varm hviske imot øret: "Mamma, jeg er gutten din".

Jeg bøyer meg ned. Da ser jeg en tåre som ligger på kinnet ditt. Den
bevrer og skjelver før den renner.
Jeg stryker deg så forsiktig over luggen din. "Tilgi meg, gutten min".
Da våkner du brått og slår øynene opp. Du drar meg så fast ned til deg.
Munnen hvisker mot kinnet mitt :

"Jeg er så glad i deg mamma, det var det jeg ville si deg. "


Fant denne teksten på nett for noen år siden.. -den er mer treffende en man skulle ane..